Klasseromsbilder er en bok om elevmedvirkning og tilpasset opplæring. Boken handler også om praksisendring. Den dokumenterer at det er mulig å gå andre veier og bryte med etablerte forestillinger og etablert praksis.
Vi har valgt å skrive boken som dokufiksjon fordi denne sjangeren gir oss anledning til å dokumentere personlige erfaringer og opplevelser både som fransklærere og lærerutdannere i fortellingsform. Gjennomgangsfigurene Amalie og Jenny endrer sin undervisningspraksis og utvikler et nytt blikk for elevene sine. Leseren følger dem gjennom endringsprosesser i møte med elever, foreldre og kolleger, og ikke minst i forhold til deres egen selvforståelse som språklærere. Vi tegner noen bilder av hendelser, aktiviteter, øyeblikk, samtaler og refleksjoner som kan gi leseren mulighet til å se et klasserom der alle elevene får anledning til å lære. Bildene er hentet fra franskfaget, men kunne like gjerne vært hentet fra andre fremmedspråk.
Vi ønsker å få frem at alle elever kan lære fremmedspråk. Vi vil vise hvordan det kan legges til rette for et fag som skaper engasjement, motivasjon og nysgjerrighet hos elevene. Vi ønsker å formidle kompleksiteten og gleden både ved det å lære og det å undervise i det.
Vi, Rita Gjørven og Turid Trebbi, har lang erfaring som lærerutdannere ved universitetene i Oslo og Bergen og har også vært lærere på ungdomstrinnet i mange år. Som lærere gjorde vi den samme erfaringen som språklærerne gjør i dag, nemlig at elevene som først var levende interesserte og engasjerte i å lære det nye språket, fort ble vaklende i blikket og begynte å kjede seg gjennom timene. Mange tok skrittet helt ut og sluttet. Men kunne det virkelig være slik at bare noen få utvalgte elever var i stand til å lære fremmedspråk? Eller kunne det være lærernes undervisning som hindret mange elever i å lære?
En tvil var sådd, og vi begynte å se nærmere på undervisningen vår. Tilpasset opplæring for alle elevene sto sentralt i læreplanen (M74), og det var et krav at alle elever skulle ha undervisning ut fra egne forutsetninger. Slik undervisning hadde ikke vi gitt elevene våre. Vi ble drevet av en trang til å finne ut hva problemet egentlig besto i og begynte å diskutere spørsmålet med elevene. Dette var starten på en total omveltning i klasserommene våre. Gjennom prøving og feiling sammen med elevene forsto vi hva som lå i begrepet tilpasset opplæring, og vi fant etter hvert ut hvordan tilpasset opplæring kunne realiseres.
I 1988 ble vi anmodet av departementet om å lage et forslag til strategiplan for styrking av det andre fremmedspråket i grunnskolen. Vi utarbeidet en innstilling i elleve punkter der vi i det første punktet gikk inn for å gjøre faget obligatorisk etter en utviklingsperiode på fem år.
Ikke overraskende møtte dette punktet sterk motstand, men innstillingen resulterte likevel i et nasjonalt utviklingsprosjekt som hadde som formål å gjøre faget tilgjengelig for alle elever. Det forutsatte en ny lærer- og elevrolle.
Det viste seg at mange andre rundt om i verden tenkte i samme baner, og vi gikk inn i faglige nettverk med kolleger i Danmark, Sverige, Finland og Frankrike. Dette nettverket ble siden utvidet til en rekke andre land blant annet knyttet opp til Europarådet, Det europeiske språksenteret i Graz, EU og AILA (Association international de linguistique appliquée).
Elevene våre sluttet ikke lenger med faget. De opplevde at de lærte, og vi lærere så at de ønsket å lære, og at de klarte det bare de fikk anledning til det. Vi så at elever kan ta hånd om sin egen læring når de lærer hvordan de kan gjøre det.